Panser

Okei, jeg er tydeligvis såpass distré at jeg glemte å poste innlegget jeg skrev forrige søndag. Siden da har altså Nora blitt kjempevoksen og feira bursdag, mens jeg har vært travelt opptatt med fadderuke og sånt. Her er uansett de ukegamle nyhetene:

Jeg er Ove. Jeg er husets ferskeste raring og har med det vunnet retten til å bidra med ymse hverdagsfortellinger, observasjoner og joviale anekdoter her på bloggen. Jeg funderte lenge på hva jeg skulle skrive her, men da jeg våkna her i morges, fullt påkledd og lettere henslengt i mitt spartansk banankasseinnredede rom, var tvilen som blåst bort, dog erstattet av en snikende hodepine. Here goes:

Jeg har lært mye rart de ukene jeg har bodd her. Gode eksempler: hvor fascinerende og mangfoldig hybelkaninlivet kan være, viktigheten av tøymykner, at man må dra på butikken jevnlig for å slippe å spise tørt knekkebrød eller havregryn med vann til frokost og, ikke minst, at man må sørge for alltid å ha en oversiktlig, velsortert krydderhylle. Havregrøt med sukker og karri var intet festmåltid. Det siste døgnets lærdommer har imidlertid vært av en annen karakter. I har nemlig både innviet meg i betydningen av et nytt uttrykk og bidratt sterkt til at jeg virkelig har fått lære dette begrepets sanne natur. Jeg snakker om panserfylla.

Panserfylla er en situasjon som oppstår når du etter en helaften med drikkeleken "Gjett hvilke land jeg har vært i" og annen pubertal moro finner deg selv elegant ravende, snøvlende og ute av stand til å gjøre rede for hvor i alle dager du egentlig befinner deg. Kanskje tror du at det er en god idé å putte en kjegle på hodet - da blir den jo en kjempemorsom hatt! Det er det selvfølgelig ikke. Panserfylla oppstår naurlig nok etter inntak av betydelige mengder løsemidler. Sprit er nok å foretrekke, men det er erfart og veldokumentert at øl også får jobben gjort.

Etter ei ordentlig panserfyllekule, bittert angrende og i fosterstilling, tenker man gjerne at dette skal man ikke gjøre igjen på veldig, veldig lenge. Dette tenkte jeg også i morges, bare for å innse at jeg har to uker med fadderuke, først og fremst bestående av jevn drikking og sene kvelder, foran meg. Men hvem vet, kanskje er det bare en to ukers rotbløyte som gjør susen når 100 vordende kjemistudenter skal knytte vennskapsbånd. (Jeg tror jeg gleder meg!)