Syndrom 2

Et kort innspill, bare. Henrik har her satt ord på et problem flere av oss sliter med, men møter særs lite forståelse for fra våre daglige omgivelser. Det handler selvfølgelig om musikklinjesyndromet.
Denne lidelsen har både sine for- og bakdeler:
- Nedsatt sosial funksjonsevne.
- I ekstra høyt eksponerte perioder; ødelagt nattesøvn.
- Problemer med å få utført påkrevd arbeid sammen med mennesker som "synes det er digg å høre på musikk når de jobber. Slapper av, liksom". De tror deg ikke når du forteller dem at det er de som er avvikerne.
+ Syndrombærere imellom oppstår ofte en helt spesiell kontakt og et unikt, sterkt felleskap.
+ Syndromet kan, noen ganger, men slett ikke alltid, være opphavet til de reneste kreative orkanutbrudd.

En typisk syndrombærer mange kanskje vil kjenne til er Wolfgang Plagge, sist sett i Nrk's "Landeplage". Han bærer alle ytre kjennetegn: oppsperrede øyne, salig smil, gravalvor og overdrevne, brå armbevegelser. Alt selvfølgelig konfrontert med ytre eller indre musikk.

Panser

Okei, jeg er tydeligvis såpass distré at jeg glemte å poste innlegget jeg skrev forrige søndag. Siden da har altså Nora blitt kjempevoksen og feira bursdag, mens jeg har vært travelt opptatt med fadderuke og sånt. Her er uansett de ukegamle nyhetene:

Jeg er Ove. Jeg er husets ferskeste raring og har med det vunnet retten til å bidra med ymse hverdagsfortellinger, observasjoner og joviale anekdoter her på bloggen. Jeg funderte lenge på hva jeg skulle skrive her, men da jeg våkna her i morges, fullt påkledd og lettere henslengt i mitt spartansk banankasseinnredede rom, var tvilen som blåst bort, dog erstattet av en snikende hodepine. Here goes:

Jeg har lært mye rart de ukene jeg har bodd her. Gode eksempler: hvor fascinerende og mangfoldig hybelkaninlivet kan være, viktigheten av tøymykner, at man må dra på butikken jevnlig for å slippe å spise tørt knekkebrød eller havregryn med vann til frokost og, ikke minst, at man må sørge for alltid å ha en oversiktlig, velsortert krydderhylle. Havregrøt med sukker og karri var intet festmåltid. Det siste døgnets lærdommer har imidlertid vært av en annen karakter. I har nemlig både innviet meg i betydningen av et nytt uttrykk og bidratt sterkt til at jeg virkelig har fått lære dette begrepets sanne natur. Jeg snakker om panserfylla.

Panserfylla er en situasjon som oppstår når du etter en helaften med drikkeleken "Gjett hvilke land jeg har vært i" og annen pubertal moro finner deg selv elegant ravende, snøvlende og ute av stand til å gjøre rede for hvor i alle dager du egentlig befinner deg. Kanskje tror du at det er en god idé å putte en kjegle på hodet - da blir den jo en kjempemorsom hatt! Det er det selvfølgelig ikke. Panserfylla oppstår naurlig nok etter inntak av betydelige mengder løsemidler. Sprit er nok å foretrekke, men det er erfart og veldokumentert at øl også får jobben gjort.

Etter ei ordentlig panserfyllekule, bittert angrende og i fosterstilling, tenker man gjerne at dette skal man ikke gjøre igjen på veldig, veldig lenge. Dette tenkte jeg også i morges, bare for å innse at jeg har to uker med fadderuke, først og fremst bestående av jevn drikking og sene kvelder, foran meg. Men hvem vet, kanskje er det bare en to ukers rotbløyte som gjør susen når 100 vordende kjemistudenter skal knytte vennskapsbånd. (Jeg tror jeg gleder meg!)

Nøff nøff

Vondt inni hodet. Vondt utapå hodet.
Vondt inni magen, vondt utapå magen.
Vondt i hele jævla kroppen - absolutt hver minstre lille kvadratcentimeter.
Hva er dette? Kan det være...*tam ta ta taaaa* svineinfluensa?

Det er ikke godt å si, for jeg har ikke tenkt å kreke meg til legevakta bare for at noen skal få stikke nåler i den skjøre kroppen min for å kanskje finne det ut om en ukes tid eller to.
Nei. Jeg kan foreløpig trekke tre konklusjoner:
1. Det er ikke det å være syk som er stas. Det er det å bli dullet med og tatt vare på. Inne min første skikkelige sykeperiode som borteboende (fra mor og far) forstår jeg at ingen til å dulle = ekstra sørgelig syketilværelse.
2. Uansett om det er svineinfluensa eller ikke - i følge sikre kilder vill jeg ikke merket forskjell uansett - kommer jeg til å fortelle alt og alle at jeg har vært utsatt for den skrekkingytende pandemien. En hit i selskapslivet, et ekte patytriks!
3. Siden det uansett ikke er noen til å dulle, er det like greit å kle på seg og gå på jobb. Man føler seg til og med friskere. Note to self: hold deg inne på kontoret, ikke ha kontakt med andre - et utbrudd av pandemipanikk i et hus med over 200 ansatte er en dårlig idé.

Nøff said. For å si det sånn.

PS!
Les denne: Norge i Rødt, rødt og rødt - Sykeunderholdning jeg setter pris på; ta f.eks marxistiske sjekketriks:

”Jeg er basis – vil du være overbygging”
”Vil du være med i teltet mitt å lage revolusjon”
”Jeg er tese, du er antitese – syntese?”

Nøff.

Gullkorn

Jeg sitter i skrivende stund nydusjet og lykkelig sliten etter fire dager på Storås med Camp Badgirls/Camp Jådd. Jeg har sovet i telt, våknet i telt, drukket granatpils og gått på konsert. Jeg har ledd høyt, fått lange klemmer av vilt fremmede og danset rekedansen iført sovepose.
Jeg har også delt partytelt med festlige mennesker som har sagt følgende:

Ung dame A strør lykkelig om seg med komplimenter:
"Å! Du va jo kliss lik Kurt Cobain, bare at han va kjækker!"

Ung mann A forsøker å hevde seg:
"Ska gi dæ liten æ!"

Ung mann B etter en kommentar om morgenstund og gull i munn:
"Det va ijt nå my gull i munn min i morges nei..."


Festival er tingen ^^

Trond har forlatt oss

...og dratt til et bedre sted. Nærmere bestemt egen leilighet på Møllenberg. Som erstatning har vi fått inn Ove, som snart skal drilles i blogging. For at dere skal bli litt bedre kjent legger jeg ut litt info under.

1. Ove er veldig fotogen
2. Ove er Farmen-deltager
3. Ove er knekt
4. Ove er 40 år i dag
5. Ove er helt edru
6. Ove er gestaltpsykoterapeut med etterutdanning
7. Ove er lokalisert i Alvdal
8. Ove er en kunnskapsrik mann, med mye klokskap
9. Ove er deilig
10. Ove er med!

Så sier ihvertfall Google.

Begivenhetene; slag i slag

1.
"Zuuup", sa det. Så var visakortet borte. Borte inni minibankmaskinen på 7-11, Youngstorget. Jeg ble litt lang i maska og spurte damen i kassa; "Unnskyld, men den ekle tingesten der åt nettopp opp kortet mitt!" Hun så medfølende på meg og ba meg gå i banken.
Her her finnes to alternativer:
- Bli stressa, redd, evt klikke i vinkel og vri meg i bekymring hele veien til banken.
- Akseptere min midlertidig kortløse tilværelse og bare gå til banken.

Jeg velger det siste og ser situasjonen som et utrykk for en av de egenskapene jeg faktisk setter pris på hos meg selv: Siden jeg er vant til å forholde meg til at ting ikke går akkurat som planlagt er det nesten umulig å bringe meg ut av fatning, gjøre meg opprørt eller sint. Er stort sett løsningsorientert og svært rolig.
Også når jeg har regninger som skulle vært betalt i går. Hvis du spør andre vil de sikkert si at de blir stressa av min manglende evnen til stress.

I banken kjenner de meg igjen nå. Jeg har vært der sikkert 20 ganger de siste to månedene - alltid er det noe feil jeg må ha dem til å fikse. I dette tilfellet kan de forklare at kontoen er overtrukket fordi transaksjonene fra India har vært forsinket. Minusen i seg selv kan forklares med at jobben ikke betalte lønn sist måned.
Jeg akspterer det faktum at jeg er kortløs og pengeløs i en uke fremover, og angrer ikke det spor på at jeg brukte de siste kontantene på "Harry Potter and the Half blood prince". Det var absolutt verdt det. Terningkast 5!

2.
Jeg kom hjem fra orienten med et berg av reisegaver og et enda større berg skitne klær. Veloppdragen og huslig som jeg er vasker jeg svart og hvitt for seg, men stoler på at de andre kan vaskes sammen.
Ikke denne gangen. Alt er lilla.
Lyselilla.
Fargen kler meg svært dårlig, og jeg merker at dette gjør meg langt mer opprørt en overtrukket konto, manglende lønnsutbetaling, gjeld eller slukt visakort til sammen.

3.
Det er opp og avgjort! Det blir Blindern på meg. Nå må jeg bare finne en brilleinnftning som matcher min nye, lyselilla garderobe. Gleder meg som et lite barn.

Hvis noen lurer paa...

...om M har sluttet aa blogge, saa er svaret NEI.
Det er bare det at jeg ikke blogger i hybelverdenen, men herifra, fra den fjerne oesten, der trafikkregler ikke fins, ingen snakker engelsk og ingenting koster neonting, men alle er blide og hjelpsomme, selv om de glor faelt paa to hvite jenter som ikke alltig gidder aa dekke til knaerne 100% naar termostaten kryper mot 50 grader.
I dag: Om politiovervaakning og soevnmangel. Foelg med, foelg med!