Starten på loffen

Jeg er offisiellt utflytta.

Fløyen fugl. Borte. Blitt voksen.

Jaja-ja bjarne osv, slutt å mase. Men det er faktisk litt rørende, selv for en noen så steinhard og usentimental som undertegnede når telefonen ringer kl. 08:01
H: "Hvor er du?!"
M: "Øhm, i bilen? Snart på stasjonen."
H: "Gjett hvor jeg er?"
M: "På Dromedar (kaffebar)?"
H: "Dust! På stasjonen, vel!"

Ok, jeg har søte venner, tenker jeg.

Så kommer Nora, så morgenskjev i fjeset at hun nesten er kineser - pirk på skuldra - hun har laga survival kit til meg: 1 stk glossy magasin, sjokolade, fersk appelsinjuice, pastiller og nøtter. Bare sånn i tilfelle, liksom.

Åkei, jeg har veldig søte venner, tenker jeg.

Vi går til toget. Lemper alt for mye bagasje om bord og fryser i morgenkulda. Noras telefon ringer ("Hvor er dere?!") og I kommer løpende langs perrongen i beste romantisk drama-stil (som i: "No! Don't leave me, baby!").
Hun har med et innrammet svart/hvitt-bilde av oss som forsvinner ned i veska mi. Bare sånn i tilfelle rottefelle.

Herregud, så søte venner jeg har.

Ellers: Tilstandsrapport

- Har lest ferdig "Frp-koden". Bedre seint enn aldri.
- Har snytt en taxisjåfør for penger, uten å helt å skjønne det selv. Veldig dårlig samvittighet i etterkant.
- Har nesten-sovna ørtogførti ganger på Deichmanske bibliotek, selv om jeg var oppriktig interessert i å bli bedre kjent derigården.
- Bestemt meg for å kjøpe meg ukulele i morgen den dag (du vet, sånne miniputtgitarer med fire strenger).
- Vært bleik, gusten og ustilig (stå opp tidlig, anyone?)ung dame i hovedstaden.

Forhåpentligvis er i morra en stiligere dag.