Å bråeldes med stil? Neppe.

Som nevnt gav vi det sosiologisk inspirerte sjekkeeksperimentet på båten sist helg og gav oss isteden naturen i vold. Kall det gjerne å dra på hyttetur. Grøss og gru, for undertegnede har "hytte" alltid hatt en gjenklang av mild tvang (evt sterkt press), ufrivillig lange turer, ustilig hårlook etter en og en halv dag og alt for mye kortspill. Jeg hater virkelig kortspill. Likevel; vi la i vei.
Gjør alt i riktig rekkefølge: pakker ulltrøyer og fjellsko, anlegger praktisk og småstygg frisyre, handler mat nok til en liten armè, maser fra baksetet i bilen (god bless gutter med både lappen, bil og store mengder tålmodighet), kommer fram, tenner i peisen og setter over viltgryta. Alt i samme mønster som før, bare at vi nå gjør det høyst frivillig, på eget initiativ. Derfor føler jeg meg gammel. Utgammel!
Ikke sånn "det-var-det-året-storflaumen-og-krigen-kom"-gammel, nei, mer sånn "du vennen,-nå-reiser-vi-fra-storbyens-kjas-og-mas,-ut-i-naturen" -gammel. Misforstå meg rett.
Du har all grunn til å føle deg som om du er minst 37 år og svært så veletablert når:
- Du står opp først, tenner opp i peisen, koker vann i mangel på varmvann i springen, vasker opp og lager frokost, for deretter å vekke de tre andre sovende drogene.
- Du sitter med bena dine utstrakt foran peisen etter å ha tilbakelagt drøye 1,5 mil og
A) alle er enige om at om det ikke hadde vært for det dårlige været og den sene starten skulle vi gått 4-milsturen
B) du hører din egent tilfredse stemme si "det er så deilig å få rørt seg, altså. Vi burde virkelig bruke naturen mer!"
- Du ikke lenger leser Donald ved peisen, men faglitteratur. Ikke fordi det er lekse, men fordi du oppfatter den som både interesant og relevant.

Kjerringalarm? I think so.