Uredigert på Sørlandsekspressen kl. 19.33, Lørdags kveld

Jeg er i ferd med å krysse en grense. Vi snakker her ikke bare om grensa mellom Telemark og Oslo fylke (grenser den disse til hverandre?), men en blogg-grense jeg hittil har lagt vekt på å holde meg på rett side av.
Jeg velger å kalle den "mæmæblogg-grensa". "Mæ" er trøndersk for "meg" eller "jeg", litt ettersom. Mæmæblogging er altså blogginlegg som omhandler kun en selv.
Ok, det er kanskje ikke grenseoverskridene, man har da et ego. Men blogging som kun tar utgangspunkt i mine følelser, min situasjon, mine problemer og min trang til å utrykke disse uten at det er noe konkret utenforliggende som påvirker det og gjør det verdt å fortelle om, det har jeg prøvd å holde meg unna.
Inntill nå. Nå passerer jeg grensen, fordi jeg er grenseløst irritert. Jeg kommer til å ta ut alt sammen her og nå; forhåpentligvis hjelper det. Du kan bare slutte å lese hvis du ikke tror du kommer til synes sutringa mi er underholdende.
Jeg er på bussen. Den heter Sørlansekspressen og er for varm, litt klam og veldig forsinka. Det bøtter ned med snø over hele jævla sørøst-landet; selvfølgelig finnes her ikke noe fungerende brøytesystem - hver vinter her er som verdenshistoriens første og blir behandlet som en ny istid som har kommet brått og ubeleilig på. Vindusviskerne lager er lyd som den når man trykker på en sprayboks. Høyt, høyt og litt urytmisk. Lyden trigger nervesystemet mitt til et veldig ubehagelig vippepunkt.
Men hvorfor så arrig og sur, frøken? Helt unødvendig.
Feil!
Riktig svar: Jeg glemte mobilen min i bilen før jeg skulle på bussen. Der ligger den store feite hunden begravet. Dette skjer ganske ofte (at jeg glemmer mobilen, altså), men skjelden så ugjenkallelig kinkig som nå. Dette er nullpunktet: mayday, MAYDAY!
Jeg har altså ingen direkte kontakt med omverdenen -
Egentlig skulle jeg ha snakket lenge i telefonen med en av mine næreste og kjæreste om livet, døden, havet og viktighetsgraden og kriteriene for å være ekte, innfødt trønder (hallo; jeg bor i Oslo. Han mener noe må ha gått galt)Altså; null hyggeligg på bussen.
Så skulle jeg ha avtalt alt som angår Lørdags kveld-ting; vorspiel og utested hvor, hvem og hva. Det kan jeg også se langt etter; null hyggelig etter at bussturen er over, altså. Det kunne vært hæla i taket og tenna i tapeten; nå kommer jeg istedenfor til å sitte og spise potetstappe, se Melodi Grand Prix og siden øve på alt-stemmene til Mozarts requiem.
Jeg skulle ha ringt sjefen min for å avklare et par ting; om så mer søndagsjobbing i morra. Føkk, føkk, føkk.
Jeg skulle ha ringt dirigenten min for å finne ut hvor jeg skal møte opp ukristelig tidlig i morgen for å gjøre ære på Edvard Grieg og gud og hvermann; om så mer stress i morra. Møkk, møkk, møkk.
Vi er just nu i Drammen, det mest håpløse og uglesette stedet langs riksveien. Jeg kommer på ingen måte til å bidra til å gi det et bedre navn - møkkasted! Busssjåføren puster like mye som han snakker inn i mikrofonen når han annonserer stoppested; "Hhhvi errh nhå i Drammenhh. Eghh stopperrh kun på signalhh". Uæh, slutt, jeg får mark!
Han har latt Radio1 stå på på lav lydstyrke over hele bussen, sånn at man oppfatter hvilke sanger det er, men ikke tekst, bass eller hele detaljer. En ting er den ha grisedumme musikken Radio1 spiller, den kan jeg leve med, men å ufrivillig ha dem på øret som en slags tinitus, det får meg til å skjære tenner.
Nevnte jeg at jeg er veldig eksponert for bilsyke? At jeg skjelden klarer å lese eller skrive mer enn to sider før det er slutt og jeg enten må spy eller finne på noe annet? Det at jeg har klart å skrive så langt og utfyllende om stort sett ingen ting selv om jeg er daukvalm tyder på at jeg mobiliserer en helt enorm viljestyrke når det kommer til å spre egen edder og galle, selv når den ikke finnes meningsbærende. I seg selv urovekkende - den viljestyreken burde helt klart vært disponert annerledes.

Det eneste lyspunktet her er damen ved siden av meg - hun gav meg troen på menneskene, selv på Sørlandsekpressen. Hun tilbød meg uselvisk passordet til bussens trådløse nett etter at vi hadde konstatert at mobilen min var gone missing (hun ringte etter den) og at nettverk kun kunne kjøpes via mobil. Hun gav meg altså muligheten til å skrive dette utrolig sutrete innlegget. Jeg elsker henne, dere hater henne sikkert by now.

Det får holde - jeg må spy, over og ut.

Perkele!