Kunsten å ta et hint

Jeg er fullt klar over at jeg kaster stein mens jeg mest sannsynlig sitter i glasshus her, men jeg tar sjansen. Jeg er frustrert. For hva er det med disse menneskene, tilsynelatende helt normale og oppegående, men som lider av en TOTAL mangel på sosiale antenner? Er det traumer i barndommen, omsorgssvikt, kanskje mangler i kostholdet? Eller har noen bare aldri tatt seg bryet med å fortelle dem om sosiale normer?

Du som føler deg truffet (og du som ikke gjør det, men burde), her er en liten leksjon.

1. Et nikk og et smil fra en du visste hvem var en gang er ikke en invitasjon til stalking. Jada, jeg har det fint. Nei, jeg har ikke noe stort behov for å bli godt og bedre kjent, og det skal du skjønne når jeg ikke svarer på henvendelse nummer tre heller.
2. Når du kommer på som passasjer nummer to på bussen trenger du ikke nødvendigvis å sette deg ved siden av meg, særlig siden jeg har med både gitar, sekk og veske.
3. Det er ikke sånn at jo mer plass du tar opp i sittende stilling, jo mer mann er du. Det er ikke nødvendig å ha armer og bein i alle retninger, særlig ikke når det er trangt om plassen.
4. Det er heller ikke nødvendig å ha kroppskontakt med din samtalepartner. Jeg er ikke nærsynt, og hører helt fint.
5. Jeg er ikke interessert i å høre om dovanene dine. Ikke i det hele tatt faktisk, uansett hvordan avføringen pleier å se ut og hva den liknet i morges.

Håper dette kan være til nytte for noen, og til glede for resten av oss.