Stalkertendenser

Jeg, Nora, er et rimelig oppegående menneske om jeg skal si det selv. Jeg kan lese, konversere rimelig dannet (hysj Henrik) og oppfører meg stor sett pent. Det glipper likevel litt innimellom, senest på bussholdeplassen i dag. Som det tenkende mennesket jeg er satt jeg fordypet i mine egne refleksjoner mens jeg ventet, og så på alt og ingenting (les: ventet apatisk og så dumt ut i lufta). Plutselig oppfattet jeg en brå bevegelse, og ble rykket tilbake til virkeligheten. Der ventet et litt surt dameansikt, som øyeblikkelig og demonstrativt så en annen vei.
Jeg, Nora, hadde uten å vite det sittet de siste ti minuttene og sett på rumpa hennes uten å blunke.