Jeg elsker å bruke masse penger på ting jeg har lyst på og ting jeg har bruk for. Jeg elsker å finne ting jeg ikke visste jeg ønsket meg, og jeg elsker å kjøpe og gi bort ting jeg vet andre ønsker seg.
Jeg like ikke å handle fordi jeg trenger noe, og særlig ikke bikini. I år som i fjor og året før der har jeg sett det tvingende nødvendig å legge ut på ekspedisjon, på jakt etter den bikinien som ikke finnes. Den som passer. På veien dit er det noen prøvelser man må igjennom, som prøverom. Ikke er jeg overvektig, og ikke er jeg spesielt lys i huden, likevel er det lenge siden jeg har følt meg så bleikfeit som i dag. For hvorfor bruker man hvite lysrør i prøverom? HVORFOR?!
Man skulle jo tro butikkene tjente mer om kundene kjente seg fine og dermed kjøpte mer, men det er kanskje noe jeg ikke har skjønt her et sted.
Så var det dette med å finne noe som A: ser bra ut, og B: passer. Disse punktene lar seg vanskelig kombinere. Det burde da ikke være så vanskelig, tenker du kanskje. Jenta har da en ganske normal kroppsfasong. Men sånn er det ikke. Bikinitopper går stort sett greit å finne, litt prøv og feil, og så har du en som ser ut. Så noen sjekkpunkter: Detter puppene ut når du løfter armene? Klarer du å få den av og på på egen hånd? Får du puste? Dette er viktig å huske, lær av mine feil.
Det er litt verre med underdelen. Jeg mener, hvor feil kan pupper bli? Det er litt større fallhøyde når det gjelder rumpa. Det kan være så lekkert det bare vil med minimale bikinitruser på hengeren, det er ikke fullt så lekkert på stranda der du går og fikler med den og trekker i den og prøver å nekte den adgang dit den ikke skal. Det er heller ikke lekkert med stringtruse. Basta.
Sjekkpunkter: Detter rumpa di ut om du slipper den? Er den gjennomsiktig? Hvor mye smerte (les:voks) tåler du?
Jeg vil gjerne slå et slag for 50-tallsbikinien, sånn med truse til over navlen.
Jeg like ikke å handle fordi jeg trenger noe, og særlig ikke bikini. I år som i fjor og året før der har jeg sett det tvingende nødvendig å legge ut på ekspedisjon, på jakt etter den bikinien som ikke finnes. Den som passer. På veien dit er det noen prøvelser man må igjennom, som prøverom. Ikke er jeg overvektig, og ikke er jeg spesielt lys i huden, likevel er det lenge siden jeg har følt meg så bleikfeit som i dag. For hvorfor bruker man hvite lysrør i prøverom? HVORFOR?!
Man skulle jo tro butikkene tjente mer om kundene kjente seg fine og dermed kjøpte mer, men det er kanskje noe jeg ikke har skjønt her et sted.
Så var det dette med å finne noe som A: ser bra ut, og B: passer. Disse punktene lar seg vanskelig kombinere. Det burde da ikke være så vanskelig, tenker du kanskje. Jenta har da en ganske normal kroppsfasong. Men sånn er det ikke. Bikinitopper går stort sett greit å finne, litt prøv og feil, og så har du en som ser ut. Så noen sjekkpunkter: Detter puppene ut når du løfter armene? Klarer du å få den av og på på egen hånd? Får du puste? Dette er viktig å huske, lær av mine feil.
Det er litt verre med underdelen. Jeg mener, hvor feil kan pupper bli? Det er litt større fallhøyde når det gjelder rumpa. Det kan være så lekkert det bare vil med minimale bikinitruser på hengeren, det er ikke fullt så lekkert på stranda der du går og fikler med den og trekker i den og prøver å nekte den adgang dit den ikke skal. Det er heller ikke lekkert med stringtruse. Basta.
Sjekkpunkter: Detter rumpa di ut om du slipper den? Er den gjennomsiktig? Hvor mye smerte (les:voks) tåler du?
Jeg vil gjerne slå et slag for 50-tallsbikinien, sånn med truse til over navlen.
Eventuelt badedrakt type stripete.
1 kommentar:
veldig enig, synes bikini er noe dritt, ender alltid opp med badeshorts
Legg inn en kommentar